http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

Rart å sitte i den samme salen som jeg har brukt de siste årene mine på. Den salen jeg har hatt oppturer og nedturer. Den salen som har gitt meg vennskap som betyr alt, faktisk alt. Den salen som har gitt meg håp. Tro på noe større. Mot til å stå på. 

Rart å sitte i den salen igjen og merke at årene har gått. Å merke at de årene som har gått, var så utrolig bra. At de var noe av det beste jeg har vært med på. Men alt jeg fokuserte på var negative småting og unødvendigheter. Nå er mye over. Og jeg sitter igjen med bildene. Minnene. Og skulle ønske jeg satte mer pris på det som var. Skulle ønske jeg smilte mer. Men jeg er likevel enormt takknemlig. De årene var livsforandring for min del. For evig forandret.

Det er så rart at lyset skinner så mye sterkere i mørket. Det er så rart at jeg må virkelig drite meg ut og havne i mørke rom før jeg ser hvor sterkt lyset skinner. Hvor helt sykt sterkt det er. Jeg har lært mye denne kvelden. Åpnet øynene. Skjønt mer. Ingenting er synd før det hindrer deg i å ha kontakt med det du tror på.  Lyset.

Det er på tide å være det du innerst inne er. Det er på tide å legge ned alt mulig hat. Det er på tide å slappe av. Det er på tide å tro på det du innerst inne tror. Stå for det du innerst inne tror på. Dropp alle rundt deg som ikke skjønner. De som prøver å rakke ned på deg. La de være. De forstår ikke. Men du er fri til å tro på hva du vil. Leve hvordan du vil. Være hvordan du vil.

Det er lov å være fornøyd med seg selv. Det er lov å tenke at man ser bra ut. Det er lov til å ta til seg et kompliment eller to og glede seg over det og tro på det. Det er lov til å smile og lov til å tenke at “jeg er bra”. Det er lov til å trampe hardt på janteloven. 

For jeg er så lei av å måtte gå krokrygget! Reis deg opp. Seriøst, du er verdt så mye mer enn det folk som slenger dritt om deg skal ha det til. Vær stolt! Hev hodet. Du er mer enn bra nok! 

Dette har vært en dag utenom det vanlige skal jeg si deg!
Gud kom nemlig på en rosa, stor sky og stoppet utenfor vinduet mitt. Der dunket han på ruta mi og sa “Hei du. Jeg tenkte å ta deg med på en liten tur jeg”. Skremmende, jeg vet, men jeg tenkte – det er ikke hver dag man får en sånn mulighet. Så jeg slang meg på.

Vi fløy høyt oppe i lufta. Vanligvis har jeg skikkelig skrekken for høyder, og peker ut mulige flykaprere hver gang jeg sitter å venter på flyplassen. Men jeg fantes faktisk ikke redd i dag. Det var litt av et hinder å komme over skal jeg si deg. Tankene mine svevde med skyen i det de ble avbrutt av den mildeste stemme du kan tenke deg.

“Sarah. Det har seg sånn at jorden snart går under. Ikke på grunn av noen naturkatastrofe. Men av helt andre grunner. Det er på tide at jeg gjør noe, men dere har fortsatt fri vilje. Så jeg må bare vise deg en realitet. Så får du spre det videre. Jeg vil støtte deg, for jeg er vennen din”.

“Jaha?” sa jeg, litt nervøs i stemmen. Å fly på en sky med Gud er faktisk ikke hverdagsmat for ei lita jente fra Sande.

Vi fløy litt til uten å si noe. Nå var vi langt ute i verdensrommet, – og jorden var like stor som en oversize badeball. Og Sande, vel, bare en del av en masse. Men jorden var ingen grønn og blå klinkekule slik jeg trodde den ville være. Den var nesten bare helt, helt, sort og mørk!

“HVA HAR SKJEDD? HAR JORDEN KRÆSJET MENS JEG VAR BORTE?” utbrøt jeg, i frykt for at et stort jordskjelv skulle ha forekommet og sprengt hele jorden og alle venner til en stor askeball.
“Ingenting har skjedd. Men du ser jorden i den fargen som menneskesinnet er. I den fargen folk oppfører seg på – svart, black, noir. La meg forklare deg. Menneskene begynner å bli maskiner, – begynner å bli til et perfekt maskeradeball. Hver dag, kler dere på dere, sminker dere, fikser håret og alt som skal til. Klistrer på et nytt colgate smil og går ut og later som alt er bra. Om ettermiddagen, sitter dere på internett og blir altfor tøffe i trynet – baksnakker, mobber, ser porno, truer, legger ut sexfilmer, legger ut bilder av folk som blir misbrukt og mye, mye mer. I gatene, når det er mørkt får tusenvis av mennesker bank. Noen blir voldtatt. Frastjålet ting. Drept. Om dagen er dere så travle at ingen har tanke på noen andre enn seg selv”. Gud tok en pause.

“Det begynner å bli alvorlig. Det er ikke vanlig å være gift et langt liv sammen lenger. Venner er ikke lenger noen man snakker med og bryr seg om, man bare er sammen, sier “morsomme” ting om hverandre, ler av folk mens alle egentlig sitter å føler at det ikke er noe moro. Familier går i oppløsning. Kjærlighet varer ikke lenger enn kanskje et par år. Ingen stopper opp og ser rundt seg. Hvor sykt det egentlig begynner å bli". Gud sukket. Gråt.

Hjerteskjærende. Jeg så på jordkloden en gang til. Denne gangen med blanke øyne, og med et litt ødelagt og skrikende hjerte. Jeg så bare ren svart-farge. Som et tjukt tjærelag rundt hele jorden. Med unntak av ett lite sted. En rød prikk. Den eneste kjærligheten som var igjen.

Jeg så på hvordan all svartfargen var glidd ut. Jeg kunne ikke se noen mennesker. Ingen individer. Bare en stor masse. Jeg måtte hjem. Måtte bry meg. Tårene fossa. “Men Gud?” Hvor var han? Ikke her? Borte?

Jeg står på jorden igjen og mange tanker surrer rundt i hodet mitt. - Vi må bry oss. Stopp opp i to sekunder og se deg rundt. Det du putter inn i hodet ditt former deg. Det du gjør former deg. Jeg er så lei av all baksnakk. Av alle fordommer som skapes hos folk fordi vi lever på baksnakkingen. Så lei av alle uviktige ting som bryr oss. Og alle viktige ting som ikke bryr oss. Sint – fordi vi er så ufølsomme, ubarmhjertige og kalde. Du syns kanskje jeg tar i. For det er virkelig mye bra ute og. Men…..Det begynner å bli en smule sykt?…

Når var sist du var sammen med en venn og bare snakket sammen og spurte “hvordan har du det?” uten å tulle bort alt?

Du kan godt le, men det er alvor. Gi folk klemmer, si du er glai dem, bry deg, spør hvordan det går, hør på svar. Gråt og le sammen. Det er undervurdert.
Min påstand: verden kollapser snart. Vi har blitt feige og følelser er tabu. Hvordan ser verden ut om tre generasjoner?

Ja, jeg er litt bekymret.

http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

http://strandhus.ipublish.no

say no more.

Jeg passer ikke inn. Jeg sitter på et stort møte, på en egentlig ganske så fantastisk kristen festival. Tusenvis av ungdommer fyller den store hallen med sang, klapping, begeistring og hender i været. Jeg passer ikke inn her.

Det føles bare ikke riktig. Predikanten har allerede snakket en halvtime. Vi er på siste delen av møtet. Delen for valg som skal taes, bønner som skal bees. Predikanten oppfordrer. De som vil ta imot Jesus, i dag, som sin frelser og Herre i livet for første gang. De som vil kalle seg en kristen. De som vil tro, de steller seg på høyre side av salen....

De som vil ta nye steg med Gud, de som vil komme videre, få oppleve mer, få smake en enda større bit av himmelen, de stiller seg på midten. Jeg vil egentlig det, er det noe jeg virkelig vil, så er det å komme videre med Gud...Skjønne mer. Men jeg orker ikke å stå klam og svett å bli bedt for av noen jeg ikke kjenner.

-Det vil komme noen rundt å be for dere, kommer det fra prekestolen.

Jeg er passiv på siden i salen. Jeg står på den delen der man ikke tar noen valg, jeg står på den siden der jeg liksom bare skal kunne stå, alene, for meg selv i mørket. Der det er meningen jeg skal kunne stå uten at noen kommer å skal be for deg... Der jeg skal kunne være alene. Meg og Gud. Oss to. For valgene trengs ikke tusen ganger. Men tid med Gud, alene, trengs virkelig.  Jeg står på den plassen i salen der jeg skal kunne få glemme verden. Der jeg skal kunne stille meg innenfor Gud, der jeg skal kunne tilbe for meg selv. Merke at himmelen åpner seg over meg som jeg har fått oppleve så mange ganger før.. Alene. Jeg trodde egentlig at jeg har fått alt, trodde at jeg ikke trengte å bli bedt for for å få mer hver gang. Trodde ikke jeg trengte be om mer, bare åpne meg for det jeg har fått. På en naturlig måte, på den måten jeg liker det best, for da er det enklest å oppdage Gud, lettest å skjønne.

Men den stunden kommer aldri. Jeg venter på noe. Noe som ikke kommer, føler meg i grunn ganske skuffet. Gud som aldri skal svikte oss, Han som så fint alltid er der. Hvor blir det av det oppi det her?

Jeg er kanskje ikke så typisk kristen. Jeg er ikke som de andre i salen her. Å være på en festival med 2000 andre kristne ungdommer er en delt greie. Det er flott, bra, fantastisk, genialt fordi jeg får se at jeg er ikke alene i Norge i dag om å være kristen ungdom. Jeg er ikke alene om å elske Jesus. Jeg er sammen med minst 2000 andre. Jeg får oppleve og se selv at jeg har mange rundt meg. Jeg trenger ikke tro at det finnes andre som meg, jeg vet det. Men når sant skal sies gjør det meg litt lei meg, deprimert, sint, provosert, ja egentlig ganske rasende.

Men mest lei meg. Ekte lei meg, som om hjertet mitt blir tung, som om det så vidt henger på plass som en våt klut inne i brystet på meg. Jeg er ikke som dem, selv om jeg er det. Disse folkene virker så perfekte på meg. Ingen liker det perfekte, ikke jeg heller. Men alle menneskene, så frimodige som de er, med hendene i været, mennesker som synger av hele sin hals og stemme, øynene igjen andre med blikket festet opp, opp på noe som ikke er synlig i rommet, men som man likevel kan sense og vite er der. Mennesker som hopper, gleder seg, elsker Jesus og syns det er enkelt. Kristne med de riktige meningene, iallefall antar jeg det. Meninger om hva som er rett og galt. Hva man skal og ikke skal når man er kristen. Jeg pleide å være sånn jeg og. Men jeg takler ikke disse skal ikke tingene lenger. Skjønner ikke. Hvorfor virker det ikke lenger? 

Retningslinjer eller regler, Gud? Jeg skjønner ikke. Er jeg dårligere enn disse menneskene, Gud? Skal man ta bibelen bokstavelig? Hva gjelder i dag og hva handlet om kulturen på den tiden? Hvem bestemmer hva som man ikke skal holde seg til lenger og ikke? Du vet Gud, at jeg ikke kommer til å klare alle disse reglene eller rettningslinjene eller hva det er. Jeg vet du har satt dem fordi du vil meg godt, men det blir ikke alltid godt.  Skal jeg forandre meg, Gud? Skal jeg begynne å mene bibelen? Det blir vel litt feil det også, for jeg er jo skapt av deg. Perfekt i ditt bilde?  

Jeg trenger svar Pappa. Du vet jeg er en Pappa jente, du kjenner hjertet mitt. Jeg begynner faktisk å kjenne ditt litt bedre og.

Jeg står i den store salen. Tankene mine blir avbrutt. Ei jente går rundt å ber for folk. Hun spør ikke om hun skal be for oss, det er ikke noe valg, det er tvang. Du MÅ bli bedt for! Jeg føler meg så klam i kristne setinger noen ganger. Som om jeg vært øyeblikk blir kvalt. Jeg blir så sint. Hun har ingen rett til å gjøre det hun gjør. Det skal være fritt. Selvfølgelig er det godt ment, men det er ikke OK forde. Jeg har så lyst til å si, eller ikke si, jeg har lyst til å brøle til henne: «HOLD KJEFT! Jeg har ikke spurt om å bli bedt for. Hvordan er det mulig å være så frekk?»

Men selvfølgelig gjør jeg ikke det. Jeg bare står der. Som en hjernevasket teddybjørn og glaner. Hun er sikkert fornøyd med seg selv denne kvelden, jeg gjør henne egentlig en tjeneste. Hun kan legge seg og være fornøyd i tro om at i kveld betydde hun noe for meg med bønnen sin. I dag tok hun et skritt, turte å be for folk. Men jeg ville ikke. Hun såret meg. Ødela enda mer for meg. Jeg ville ikke.

Jeg føler meg så dårlig der jeg står. Jeg tør ikke reise hendene mine i været. Man snakker alltid om å komme ut av en boks, ta skritt. Tørre å gjøre ting du egentlig ikke vil. Men jeg vil fortsatt ikke. Det vil si jeg vil, men jeg tør ikke. Det føles så unaturlig i sånne setinger også. Det blir ikke en naturlig greie med Gud. Det skal jo alltid være naturlig. Når jeg er på møter og tørr å løfte hendene vet jeg akkurat når man skal ta hendene opp og ned. Det er ikke naturlig, det er for å bli godtatt. Av de kristne.

Hjemme på rommet mitt er det annerledes. Jeg kan sette på en CD. Lovsang. Og i det musikken strømmer ut av høytalerne mine åpner himmelen seg, noe større holder på, noe man ikke helt kan beskrive med ord, for det er så stort men likevel er det så lite at det passer inn i min lille, trangtenkte hjerne. Noe som fint kan taes ned på mitt nivå, noe som uavhengig elsker meg. Det er litt facsinerende. Jeg er glad i Gud. Men det er mye viktigere at han elsker meg. Alltid. Uansett. Alene på rommet mitt, musikken pumper ut som en slags helbredelse for ørene mine og sjelen min. Noe jeg er avhengig av. Hendene mine. Armene mine, helt naturlig, strekker jeg dem mot Gud. Jeg kneler på gulvet på rommet mitt. Alt jeg ikke forstår. Alt jeg sliter med. Hvorfor kan du ikke bare la meg forstå Gud? For jeg trenger det. Virkelig. Jeg vet med meg selv, at når mine venner sitter en lørdagskveld sammen og drikker, så kommer jeg til å gjøre det og. Ikke fordi jeg vil være kul, men fordi jeg vil være med, jeg ønsker det. Har lyst. Når jeg møter homofile mennesker så vil jeg ikke dømme dem, ikke si at det er feilfordi dere er to menner sammen eller to kvinner sammen. Jeg kan ikke fatte hva som er galt med disse tingene. Gud?

Vet du ikke, Gud. At det er et offer for meg å være kristen. Selv om man hele tiden sier at det skal ikke være noe offer å være kristen så er det det for meg. Det er kanskje enklere for 20 åringer å leve som en kristen med kristne vennegjenger. Men der er ikke så engelt for lille, dumme meg. 16 år og på en skole med 99% som ikke er kristne. For meg er det virkelig et offer å ikke skulle banne, det er et offer å ikke skulle drikke, eller hva nå enn det skulle være. Det gjør meg til en person som ikke får vært med der det skjer noe. Det gjør meg til en person som sitter innenfor fire kirkevegger å drikker saft med en mengde mennesker som er enig i og mener det meste likt. 

Jeg vil leve, og tro. Leve for en stor Gud, preke om Han, la folk få del i noe som går fra herlighet til herlighet. Noe som aldri tar slutt, noe som virkelig vil bli bedre og bedre. Noe man aldri kan få nok av, noe evig. Man taper ikke på å leve som kristen uansett hva som skjer etterpå.  Jeg vet at du har kalt meg Gud. Du har kalt meg til å være en god venn, lagt de egenskapene i meg, de egenskapene som ekte venner har. Sånne som bryr seg, virkelig bryr seg. Jeg er så takknemlig for den gaven Gud. Du har også kalt meg til å preke ditt ord Gud,

Men om jeg vil leve et liv der jeg kan ta meg et glass vin, gjør meg vel ikke til en person som ikke er verdig dine gaver? 

Det gjør meg vel ikke til en person som ikke kan få leve gaven sin?

Gud, er det mennesker som setter alle grensene? Er det mennesker som gjør at jeg føler meg utenfor og dårlig? Eller er de typisk kristne sine meninger dine meninger? 

Jeg er et menneske. Jeg greier ikke å tenke at dette livet er så kort, det som kommer blir bedre så jeg vil leve uten alkohol eller å mene at homofili er OK. Jeg klarer det ikke. Jeg er egoistisk. Det er umulig for meg. Men du vet vel om det. Kan jeg leve med mine meninger og fortsatt leve for deg? Få mer av deg? Føle meg elsket av deg? Få lov til å bety noe for andre menneskers evighet? 

Jeg trenger noen svar. Noen klare linjer direkte fra deg. Ikke noe usikkerhet på om det er deg eller ikke. Men, som en slags åpenbaring. Noe som gjør at jeg bare vet at sånn er det og sånn er det ikke. Meningene mine er vel ikke en sykdom akkurat. Noe jeg må bli helbredet for. Det er jo fri vilje, jeg skal tenke selv, mine tanker. Dette er så vanskelig Gud. Hvordan kan man få noen til å elske deg uten å påvirke den frie viljen? Det må vel være Jesus. 

Gud, jeg lengter etter et Norge som står sammen om deg. Jeg lengter etter ti tusen på festival i stedenfor to tusen. Jeg lengter etter svar. Jeg lengter etter møter som er preget av deg og bare deg. Møter som handler om hvor høyt du elsker, hvor fantastisk du er, møter som forklarer hjertet ditt. Møter som bringer alle i salen nærmere deg. Lar dem forstå, det man trenger å forstå i stedenfor  å være begrensende fordi man skal det og det og bør det og det for å være gode kristne. Jeg drømmer om møter som ikke forteller folk hva som er galt og riktig, men som forteller om deg. Møter som preger mennesker så man gjør din vilje uten å trenge å få den prentet inn på et møte, fordi forholdet til deg er så intimt, så ekte, så godt at man vet av seg selv, av natur hva du ønsker. Og man vet at du bare ønsker godt.

Gud, jeg lengter etter et sånt forhold til deg. Jeg lengter etter en filadelfia drammen ungdom som går kun en retning, oppover.

Gud??

Jeg vil ikke ha svar på alt, vil ikke vite alt, men jeg trenger en slags visshet om at jeg ikke dummer meg helt ut. En Gud som jeg ikke har noen spørsmål til, en Gud som man kan og skjønner alt om er for liten Gud til å tro på. Da må det være menneskeskapt. Men en Gud som sier at mine tanker er ikke deres tanker kan jeg tro på. Men jeg trenger en visshet gud, litt mer klarhet.

Jeg er fortsatt fasinert over Egil Svartdahls preken på ufestivalen. Om titusener av mennesker kan sitte på en trubune å se på fotball, feire, ha hendene i været og rope til de mister stemmen, hvis de kan være sånn uten å vætr gærne. Hvorfor er det så galt da, å være kristen og gjøre det samme. Hvordan kan fotball samle flere mennsesker enn kristne møter? Hvordan kan det bety mere med 90 minutter kamp enn noe som er en evig relasjon?

Line og Lise må være mine desidert beste venner noen gang. De forstår liksom. Forskjellen på de og mine typisk kristne venner er at de er mennesker. Selvfølgelig er kristne det også, men det føles liksom som at de godtar meg mer med feil og mangler. Måler meg ikke etter gjerninger og ugjerninger. Typisk kristne jeg kjenner gjør nok heller ikke det, kanskje, men man føler liksom et press på det uansett. Fordi man vet ikke helt sikkert hva som er rett og galt, hvordan ting skal tolkes. Det er bare en bunke med mulige regler og mange menneskeskapte regler som ligger der og ulmer, mens ingen er sikre på hvordan man skal håndtere det. Man må ta sitt eget valg, hvordan man vil leve det, og plutselig er noen mer popuære enn andre på grunn av dette. Men sånn er det bare. det er så deilig å snakke med Line og Lise om sånne ting. De syns jeg er bra fordi jeg er den jeg er. De syns det er veldig greit at jeg er kristen og spiller i korps. Mange syns jeg er kjip på grunn av disse tingene. Jeg liker Line og Lise. Mine kristne venner elsker jeg og, og det er nok mer noe jeg bare føler.

Det virker kanskje som at jeg ikke er kristen på denne bloggen. Det er jeg, absolutt. Tror på Gud. Vet kan jeg nesten si. Men jeg sliter med ting forde.

Om jeg støter noen med det jeg skriver så beklager jeg. Det er ikke meningen, Bare en ærlig blogg med menneskelige følelser.

Det er så rart hvor avhengig man kan bli av ting. Det er så utrolig rart hvordan mennesker er og tenker, uansett om man vil det eller ei. 

Min tro Gud, er så enkel at jeg tror korset holder for en så enkel som meg.

Men jeg ber for venner rundt meg, så jeg får dele en evighet med dem. Amen.